Religionenes dimensjoner: Islam og Hinduisme

Islam

Den rituelle dimensjonen i Islam kjennetegnes blant annet av fastemåneden ramadan, hvor muslimer ikke skal spise etter morgengry og før solnedgang og som står sterkt i islamsk tro. Islam kjennetegnes av trosbekjennelsen, bønnene, velferdsbidraget, fasten og pilegrimsreisen. Det var disse gjøremålene som til sammen utgjør Islam. Derfor har de også fått en sentral plass i religionen.

Handlingene som blir gjentatt som faste ritualer er blant annet bønnene, som skal bes fem ganger i døgnet. Morgenbrønnen bes før soloppgang, middagsbønnen bes før sola nærmer seg horisonten, ettermiddagsbønnen bes før sola går ned og kveldsbønnen bes etter solnedgang.
Men det er ikke kun viktig å be, men å be i riktig retning er viktig for å oppnå ønsket effekt. Disse rituelle pliktbønnene skal bes i retning mot helligdommen Kaba i Mekka, som er verdens religiøse sentrum for muslimene.
Å rense seg før bønnene er viktig for å kunne være ren når man skal be. Bønnene bes med kroppen og hører dermed til renselsen. Å be på ulike måter i forskjellige stillinger uttrykker symbolsk bønnenes innhold, for eks når man skal sitte og bøye seg fram slik at pannen berører bakken. Dette symboliserer underkastelsen av Allah.

Pilegrimsreisen er en gang i livet hvor muslimer reiser til Mekka i årets siste måned og skal gjennom fem dager utføre forskjellige ritualer, for eks offerfesten ”den salte id”, som feires utenfor Mekka og som kan feires i to-tre dager. Pilegrimsreisen aktualiserer fortellingen om Abraham som ofret en vær han fikk av engelen, sammen med sin sønn.

Hvert år blir det gjennom velferdsbidraget gitt 2,5 prosent av muslimer med en formue over et visst nivå, til dem som ikke har nok å leve av. Både penger, smykker, buskap og eiendom regnes med som formuer. Dette skal gjøres for å overføre midler fra de rikeste til de fattigste og velferdsbidraget har derfor en effekt i seg.

Trosbekjennelsen har funksjon som rituell når den brukes i forbindelse med fødsel, hvor trosbekjennelsen skal være den første lyden som viskes inn i øret til barnet og ved døden når den døende sier fram trosbekjennelsen som siste ord før man forlater verden, eller når noen konverterer til islam. Det er viktig å følge dette ritualet for en muslim, fordi trosbekjennelsen markerer deres liv som muslim og deres religion innenfor islam fra begynnelse til slutt.

Opplevelsesdimensjonen

I Islam har opplevelsesdimensjonen stor tilknytning til pilegrimsreisen hvor den troende kommer til helligdommen i Mekka for å føle den religiøse følelsen på kroppen og personens tilknytning til Allah blir forent.
Frelsen en muslim føler når han må vente på sin dom ved før sin død, kan være en sterk følelsesmessig opplevelse siden Allah velger om hvem som kommer til himmelen eller helvetet ut i fra hans egen vilje.

Bønnen er den mystiske opplevelsen for den troende hvor personen føler en nærhet med Allah når man ber de rituelle daglige bønnene. Stillingene som brukes under bønnene uttrykker bønnens innhold hvor man skal oppnå underkastelsen av Allah.

Gjennom den materielle og estetiske dimensjonen blir sosiale sammenkomster som pilegrimsreisen av stor betydning. Her får muslimene selv komme til Mekka, som er det stedet hvor alle muslimer ber i retning av og hvor helligdommen Kaba finnes, som er det religiøse sentrum for alle muslimer. Derfor er det stort for muslimer å få oppleve pilegrimsreisen hvor det å få komme til Mekka og be i moskeen der er det estetiske som de selv kan ta og føle på og som bringer troen opp på et høyere nivå, når man får oppleve det stedet selv.
Når muslimer ber velger de ofte å be i moskeen, hvor de føler inngang til religionens ”innside” og dermed en nærere tilknytning til Allah. De fleste muslimske hjem eier ofte en egen koran som gjør at de kan føle at Allah og deres tro befinner seg i deres nærhet og den har også mye å si for deres tro at de eier en egen koran, fordi den er symbolet på deres tro og gir da en verdifull innsikt.

Fortellingsdimensjonen

I fortellingsdimensjonen blir det skapt tilknytninger til følelser via handlingene i Islam. Allahs bøker forteller at læren om åpenbaringen av Allah sender bøker til menneskene, slik at de kan lære om han. Når Allah har noe viktig på hjertet vil han gi mennesker informasjon som ifølge Islam har skjedd 114 ganger.

Det er også mye om fortellerdimensjonen som forteller om myter, som betyr ifølge en religiøs person at en historie er sann. Derfor er det veldig viktig hva som skjedde i historien om islam.
Muhammeds fortellinger gir oss innsikt i Islams bakgrunnshistorie. Muhammed mediterte over religiøse spørsmål og fikk en opplevelse som endret livet hans, hvor han I Mekka møtte en skikkelse som han senere identifiserte som engelen Gabriel. Gabriel gav Muhammed en kallsopplevelse som han skrev i Koranen og Muhammed fikk stadig nye åpenbaringer, men ventet med å gi budskapet videre. Dette budskapet var at folk skulle bare tilbe en gud, noe som ikke var vanlig på den tiden, ca 500 e.Kr. I tillegg hadde han i budskapet sitt også at de mektige ikke måtte undertrykke de fattige, hvis det skjedde skulle de stå til regnskap for sitt liv på dommens dag.

Senere begynte Muhammed å forkynne åpenbaringene sine. Korte og konsise budskap forkynte han, hvor Allah var den eneste Gud og at mennesket skulle forbedre seg med tanke på dommens dag. De tidligere makthaverne i Mekka reagerte sterkt, siden andre guder stod sterkt og fordi Muhammed kritiserte de mektige for å undertrykke de fattige.
Mange godtok ikke at han ble plaget og selv om de ikke likte hans forkynnelse. Mange fattige som mottok hans budskap måtte flykte, men senere måtte Muhammed flykte siden hans viktigste beskytter døde. Han flyttet til Yatrib og de mange muslimene der begynte å slutte seg til lederen sin. Muhammed ble den naturlige lederen for muslimene i byen og flere sluttet seg etter hvert til Islam. Senere ble Muhammed lederen for denne bystaten.

I fortellingsdimensjonen formidler mytene i et symbolsk språk sannheter om menneskene og verden og kan derfor gi svar på spørsmål om hvorfor verden er til, hvordan det onde kom inn i verden, og hva som vil skje når verden går under. Dommens dag er et godt eksempel på dette i Islam, som er den dag verden skal opphøre. En engel skal blåse i basunen og alle døde vekkes til live. Så blir menneskene samlet på Arafatsletten, hvor livet på jorda begynte og hvor den skal avsluttes. Deretter blir hvert menneske kalt fram til domstolen og registreringsenglene kommer også fram og tar fram notatene sine og leser opp hva den aktuelle personen har gjort av gode og onde gjerninger. De gode gjerningene blir lagt i høyre skåla og onde i venstre.

Troen på dommens dag legger et veldig alvor over tilbedelsen og etikken i islam. Både de fem søylene og de fem etiske kategoriene skal hjelpe hver muslim til å leve slik at de gode gjerningene i den høyre vektskåla veier tyngre enn de onde gjerningene i den venstre vektskåla. For en muslim er det ikke lett å vite hvordan man ligger an, siden man aldri vet hvilke gjerninger som veier tyngst og siden Allah er suveren og fri til å felle den endelige dommen uavhengig av hva vekten viser. Han dømmer bare ut i fra seg selv og derfor gi hvem han vil frelse eller fortapelse.

Troen på forutbestemmelse til godt og ondt ligger til grunn for denne trosartikkelen, ettersom den handler om hans makt til å styre utviklingen i den verden han har skapt. Daglig bruker muslimer uttrykket: ”Hvis Gud vil”. Dette uttrykket blir brukt når muslimer snakker om framtiden, som betyr at mennesket kan planlegge, men til sist er det Allah som rår. Allah kan ikke kontrolleres eller påvirkes til å handle på en bestemt måte, det følger av læren om hans enhet (den første trosartikkelen).


Læredimensjonen

Fra læredimensjonen vokser religionens lære og ulike oppfatninger om Allah i Islam. Troen på en Gud er sentral i Islam og kjennetegner at de kan tenke, ville og føle og har et navn som gjør at de kan påkalles.
De sju trosartiklene i Islam er et sentralt element i islams læremessige dimensjon og inneholder: troen på Allahs enhet, troen på Allahs engler, troen på Allahs bøker, troen på Allahs profeter, troen på dommens dag, troen på forutbestemmelse og troen på livet etter døden. Dette er alle en form for levesett som muslimer forholder seg til og velger å leve sitt liv etter. Trosartiklene har Allah og hans virksomhet som sitt fokus og dreier seg om Allah selv og hvordan han åpenbarer sin vilje. Hvordan han styrer og dømmer verden. Derfor handler hver av trosartiklene om sier ved forståelsen av Allah i islam.

Den første, troen på Allahs enhet handler er sentralt i islams lære. Det er læren om Gud som den eneste og er også uttrykt i trosbekjennelsen: ”Det finnes ingen gud uten Allah”. Allah kan dermed ikke deles opp, han er både en og enhetlig. Mange lærde muslimer ser dette som selve hovedsaken i islams lære, eventuelt sammen med læren om at Allah har sendt profeter til folkegrupper slik at alle skulle vite om Guds vilje.
Troen på Allahs engler viser at englene er skapt slik at de kan bare gjøre det Allah vil. Englene kan ferdes gjennom den skapte og uskapte verden og er viktige bindeledd mellom Allah og menneskene. De har ulike oppgaver, for eks er det englene som har brakt profetenes budskap til menneskene. En av de fremste er engelen Gabriel, som for eks brakte koranåpenbaringene til Muhammed.

Koranen og Hadith er de viktigste skriftene i Islam, og begge er knyttet til profeten Muhammed. Koranen er budskapet han forkynte og Hadith er samlinger av fortellinger om hva han gjorde og sa. Ut ifra Islams lære er Koranen en evig og uskapt bok. Den fikk en historisk karakter i og med Muhammeds forkynnelse i det arabiske samfunnet. Allah åpenbarte de ulike tekstene i konkrete, historiske situasjoner, hvor det var behov for tekstenes budskap. Koranen blir sett på som evig og uskapt og behandles med stor respekt.

Menneskesynet i Islam er skapt med fri vilje til å tro eller ikke tro og til å gjøre rett eller galt. Allah har gitt oss alle evnene vi trenger for å forstå at det finnes kun en gud.
Menneskene har selv ansvaret for å gjøre godt og for at flest mulig skal velge å gjøre det rette har Allah åpenbart sin vilje for hvordan menneskene skal leve. I Islam finnes denne veiledningen først og fremst i Koranens tekster og i profeten Muhammed, som er et forbilde for muslimers liv. Alle er ansvarlig for sin tro og sine handlinger. På et slikt grunnlag organiseres den islamske etikken i fem grunnleggende kategorier: påbudt, anbefalt, nøytralt, frarådd og forbudt.

Livet etter døden er den siste trosartikkelen og forteller at etter døden og dommen skal en ny tilværelse oppstå, enten i paradis eller i helvete. Domsavsigelsen skal dele menneskeflokken i to, ut i fra om du har mest gode eller dårlige gjerninger.
Den grønne og frodige ørkenoasen er blitt beskrevet som paradiset og her er det rikelig med mat, vann og tjenester. Oasen med sinn vannkilde og fruktbarhet var et symbol på livet selv for mennesker som levde i den arabiske ørkenen.
Fortapelsen beskrives i Koranen som Ilden, og også dette bilde må forstås som bakgrunn av arabernes liv i ørkenen.

Den etiske dimensjonen

i Islam belyses den etiske dimensjonen ved ulike sider og moraler som styrer hverdagen og livet. Religionen innvirker på tilhengernes verdivalg og prioriteringer av hva som er viktig og riktig i livet, konkrete moralregler styrer hverdagen. For eksempel i velferdsbidraget hvor muslimer gir penger til de fattige, fordi en av pliktene i religionen sier at de skal gjøre det.
Skillsmisse i Islam blir sett på som noe høyst uprioritert. Det er regler for mannen og kvinnen, hvis for eks mannen vil skilles, har han rett til dette selv om kvinnen ikke ønsker skilsmisse. Skilsmisseformelen: ”Jeg skiller meg fra deg” innleder da en separasjonsperiode på tre hele menstruasjonsperioder, og i denne tida skal parene være atskilt seksuelt. Etter dette er skilsmissen endelig. Mannen kan avbryte skilsmissen underveis hvis han ønsker det, men den tredje gangen han uttaler skilsmisseformelen, er skilsmissen endelig. Kvinnen beholder da hele brudegaven hun fikk av mannen i bryllupet. Hvis ikke alt var betalt i forbindelse med bryllupet, må resten betales til kvinnen i forbindelse med skilsmissen.
Hvis bare kvinnen vil skilles, må hun gå til domstol. Men få grunner kan gi skilsmisse etter islamsk lov. Kun hvis mannen er impotent, steril eller har forlatt islam.
Om partene er enige om å skilles, kan de inngå en avtale, hvis mannen er enig kan mannen noen ganger tilby kvinnen at hun må betale tilbake brudegaven helt eller delvis. Da kan også partene bli enige om omsorgen for barna. Men som oftest får faren foreldreretten ettersom han har dekket ugiftene til dem.

Kjønnsdelingen er at familien er den grunnleggende enheten i samfunnet og familien står derfor sentralt. Ekteskapet er både en rett og en plikt. Hver enkelt har derfor en primær tilhørighet til sin familie, som i mange tilfeller er en storfamilie.
Kjønnsdelingen i samfunnet er ofte i forhold til sosial omgang utenfor den aller nærmeste familie. Denne kjønnsdelingen begrunnes gjerne med henvisning til en konkret handling av profeten selv. Kvinnen skal helst ikke ferdes i det offentlige rommet og være helt tildekket hvis hun har et nødvendig ærend ute. Utgangspunktet for bruk av hijab er at kvinnens hår er regnet som en tiltrekkende og intim del av kvinnens kropp, og som derfor bør dekkes til åå linje med andre intime kroppsdeler.
Både menn og kvinner skal kle seg i romslige klær som ikke avslører eller framhever kroppens former. Koranen oppfordrer også begge til å ikke stirre på hverandre når de møtes, men heller slå blikket ned.
En omfattende debatt foregår innen islam om kvinnens rolle hvor muslimske feminister kritiserer undertrykking av kvinner og viser til at kvinnene på Muhammeds tid hadde rettigheter og roller som gikk tapt i tiden etter. De mener det er umulig å komme langt i retning av likestilling ved å ta fram disse tradisjonene og idealene fra islams historie.
I islamistiske miljøer er tildekkingen av kvinnen blitt et viktig symbol og andre ønsker helst at muslimske kvinner skal tildekkes.

Den sosiale dimensjonen

I Islam har den sosiale dimensjonen stor innvirkning på etikk har sterk og på samfunnets lover og regler. Den islamske staten styres etter den islamske loven (sharia) som handler om ulike statlige anliggender, noe som innebærer at den sosiale dimensjonen i islam også griper inn i politikken. Stater som har gjennomført sharia som lovverk, kaller seg gjerne islamske stater.
I prinsippet er den islamske staten et teokrati, og dens mål er å virkeliggjøre Allahs vilje i samfunnet. I et slikt system får de religiøse lærde stor betydning, siden de tolker Allahs vilje inn i den konkrete sammenhengen. De lærde fungerer som rådgivere for styresmaktene, eller som kontrollører. Dermed har de myndighet til å sette til side beslutninger som er tatt av parlamentet eller regjeringen, hvis de finner at disse beslutningene er i strid med sharia. Det dreier seg om retten til å beholde og praktisere sin religion, retten til å oppdra sine barn i troen og retten til å velge sine ledere. Til gjengjeld må minoritetene anerkjenne og underkaste seg det islamske styret og betale for en egen skatt, jaziya, som i alle tilfeller er større enn zakah, velferdsbidraget. For den som hører til en minoritet, vil det være ofte begrenset hvor høy utdanning eller hvor høy stilling man kan oppnå, ikke minst i offentlige sammenhenger.

Strafferetten er en stor del av de første utgavene av sharia. Det finnes flere typer straffer: Oppdagelsesstraffer som tar sikte på å hjelpe forbryteren til å komme på bedre tanker. Straffene kan minne om samfunnstjeneste, hvor forbryteren gjør noe som fornærmede eller samfunnet generelt har nytte av. Men det finnes også andre straffer som har hensikt å forebygge ny kriminalitet gjennom å ydmyke, som eks da to iranske gutter for litt siden ble dømt til å føres gjennom hjembyen, sittende vendt bakover på et esel.
Gjengjeldelsesstraffer har prinsipp som øye for øye, tann for tann. Hvor forbryteren måles ut i en eller annen form for gjengjeldelse eller erstatning. Mange av disse straffene innebærer en økonomisk erstatning, for eks når en drapsmann må erstatte det økonomiske tapet den dreptes familie eier.
Grensestraffene er navnet på et sett med straffereaksjoner som er knyttet til tekster i Koranen om overskridelse av Allahs grenser. Disse tekstene beskriver både forbrytelsene og straffene. Dette brukes hvor strafferetten følger den islamske loven sharia.

Den sosiale dimensjonen er en samlebetegnelse for fellesskap. I Islam føler mange i forbindelse med pilegrimsreisen at de føler en følelse av fellesskap, siden mange ber samtidig i resten av verden. Denne offerfesten feires samtidig av muslimer over hele verden og offerfesten er felles for alle som drar til Mekka på pilegrimsreise. Derfor oppstår et sosialt felleskap og følelsen av tilhørighet er stor. Offerfesten innledes også med en stor felles bønn om morgenen, som styrker fellesskapet. Det er vanlig at mellom to og tre millioner mennesker gjennomfører pilegrimsreisen hvert år. Flere pilegrimer kommer samtidig og gjennomfører de samme ritualene. Dessuten skal alle være likt kledd ved ankomsten til Mekka og det skal ikke gjøres forskjell på rik eller fattig, fyrste eller tjener. Dermed blir opplevelsen av å stå o et globalt fellesskap et av de sterke inntrykkene som pilegrimene føler etter å ha gjennomført hajj.
Velferdsbidraget gir også følelse av fellesskap hvor midler blir fordelt fra rike til fattige.

Hinduismen

Den rituelle dimensjonen

Den rituelle dimensjonen innenfor hinduismen er en viktig del av dens høytider. Høytidene i hinduismen innebefatter divali, holi og kumbh mela. Disse blir praktisert utifra deres gudetro.
Divali er en høytidene og kjennetegnes av en lysfest som blir gjentatt hver år i oktober/november og er blitt er ritual for hinduismen og aktualiserer fortellingen om den gang guden Rama og gudinnen Sita kom tilbake til hjembyen Ayodhya etter et fravær på 14 år, og innbyggerne feiret hjemkomsten deres ved å sette ut mangfoldige oljelamper langs gatene i byen. Denne fortellingen blir framført i skuespill og opptog den dag i dag.

Divali blir gjennomført ved at hinduer dekorer hjemmene sine med lys og dette symboliserer de guddommelige kreftenes seier over det onde, noe som også uttrykkes i en av deres bønner. Mange hinduer betrakter høytiden i anledning til å begynne på nytt. I henhold til årstider er divali viktig i forbindelse med innhøstingen i etterkant av regntiden. Dette er også en symbolhandling der de lovpriser guddommen og ofrer korn fra innhøstingen som takk for fruktbarheten.

Kumbh mela er en praktisk utførelse av en høytid som setter fokus på å aktualisere fortellingen om gudene som kjempet mot demonene om kontrollen over en krukke med nektar, som deretter gav udødelighet til den som spise den. Under denne kampen ble det dryppet nektar ned på de stedene langs Ganges hvor kumb mela i dag feires.
Millioner av mennesker bader i Ganges for å søke renhet og frelse. Gleden over opplevelsen av noe mystisk, hvor personen søker bort fra den ytre virkeligheten for å oppnå en enhet med det hellige, gir en dyp glede.

Opplevelsesdimensjonen:

I høytiden holi er det ofte knyttet sterke følelser hvor de troende føler en opplevelse av et sterkt fellesskap og en stor glede. Opplevelsen av at den kalde årstiden er over og at det er innhøstingstid for balt annet hvete og sukkerrør gir glede av at mat er lettere tilgjengelig. Denne høytiden skaper en enhet i lokalsamfunnet hvor uvennskap og fiendskap er glemt i forbindelse med holi.
At holi innleder våren gir et yrende liv og et vell av farger i naturen som blir satt stor pris på. Sang, dans, farger og latter skaper glede. At alle kan bidra gir følelsen av tilhørighet og sterkere fellesskap. De sterke fargene som blir brukt skaper glede og skal derfor gi en åndelig erfaring. Folk leker og gleder seg sammen gjennom ulike aktiviteter, som skal være med på å fjerne gamle motsetninger og fornye enhet og fellesskap i lokalsamfunnet.


Den materielle og estetiske dimensjonen:

Ulike følelser kan uttrykkes gjennom litteratur og samtidig gi adgang til innsiden av religionen.
Hinduismens hellige skrifter er skrevet på sanskrit, språket til en folkegruppe som kalles arierne, som kom til India for 3500 år siden. Før denne tiden var det høyt utviklede kultursamfunn langs elvene, her var det jordbrukskulturer hvor elvene var levebrødet. I ariernes nomadekultur hadde kveget og ilden i leirbålet sentrale funksjoner. De slo seg ned her i India og la de andre befolkningsgruppene under seg, både politisk og sosialt. Slik innførte de fire sosiale klasser, hvor de tre øverste var forbeholdt dem selv og bidro til langvarig kontroll i samfunnet.

I vedalitteraturen ble det for 3000 år siden skrevet ned mange ritualer og religiøse tekster, skrevet ned på sanskrit i de fire vedaskriftene: rig veda, yajur veda, sama veda og atharva veda. Etter tekstene og ritualene var samlet i de fire vedaskriftene, ble stoffet bearbeidet. Det ble utformet bønner og liturgier, for eksempel i skriftene om brahmanaene. I en annen skriftgruppe kalt upanishadene, ble stoffet gjort om til mindre antall guder. Både brahmanaene og upanishadene har den høyeste statusen blant alle hinduismens tekster. Vedalitteraturen regnes som direkte overlevert eller sagt til gudene, og i disse skriftene finner hinduer en lære om verden som evig og uforanderlig, om menneskene og gudene.

Fortellingsdimensjonen:

Fortellingsdimensjonen i Hinduismen bærer preg av de ulike fortellingene om religionens lære. Ifølge upanishadene har tre guder en særlig sentral rolle: Brahma skaper verden, Vishnu opprettholder den og Shiva lar den gå til grunne. Denne syklusen blir gjentatt flere ganger. Mellom hver skapelse går det ca 4 millioner år, som innebærer at Brahma sjelden er i aktivitet som skaper og da er det heller ikke så mange som dyrker han.
Vishnu er den viktigste guden for de fleste hinduer og ca 60 prosent tilber han. Mange tilber også Shiva, som holder de nedbrytende kreftene i sjakk. Sammen kalles disse tre gudene trimurti, og de kan avbildes i form av en steinskulptur med tre hoder som vender hver sin vei. Ved å be føler mange hinduer at mytene rundt gudene er sanne.
Det finnes også mange gudinner og hver av de har minst en kvinnelig partner. De mannlige gudene har en kvinnelig side også, eks Shiva.
Upanishadene mener at alle disse gudene er ulike former av det personlige guddomsaltet Brahman. Brahman gjennomsyrer hele verden og er en upersonlig guddom, han kalles også for ”verdens sjel”. Gudebildet i hinduismen er derfor polyteistisk og panteistisk. Ifølge hinduer er den panteistiske gudsforståelsen regnet som en høyere form for religiøs erkjennelse enn den polyteistiske, siden den polyteistiske er for de som trenger å forestille seg guder som kan avbildes.


Lærerdimensjonen:

Lærerdimensjonen tar utgangspunkt i ulike læresystemer og livsspørsmål i hinduismen. Kvinner i hinduismen har en rekke kvinnelige forbilder av ulike gudinner, noen av disse kvinnene er gift og danner derfor modeller for den gifte kvinnen og familielivet, som eks Parvati og Sita. Andre er uavhengig av en partner og står alene med styrke og handlekraft. I kvinnebevegelsene blir ofte gudinnene i dag brukt som forbilder for kvinnene. Men på andre områder er det store skiller mellom kvinner og menn, eks er det bare gutter som gjennomgår de fire livsstadiene og det er vanlig at det er vanskeligere for kvinner å bli frelst enn menn. Kvinneidealet er ofte tjenerinnen som støtter opp om mannen og i dag kan det bli et problem at mange jentefostre blir abortert som følge av foreldrenes ønsker om å få en sønn.

Hinduismenes syn på verden er lagt ut i fra guddommen. Den fysiske verden skapes og går til grunne mange ganger og som nevnt, regner hinduene med at det går 4 millioner år før neste undergang. Når verden da har blitt nyskapt fungerer den etter den guddommelige orden (dharma) som Brahma har lagt ned i verden. Men etter hvert får nedbrytende og onde krefter innflytelse og da kommer vishnu inn i verden og beseirer de onde kreftene. Etter hvert som denne prosessen gjentas fungerer verden dårligere og da må Shiva ødelegge den for at Brahma skal gi den en ny start.
Hele verden kan sees på som en kropp og Vishnu framstilles oftes som universet som kropp. Men den fysiske kroppen er forgjengelig og står derfor i en motsetning til den guddommelige verdenssjelen (Brahman), som er evig og uforanderlig. Ifølge hinduismen er virkeligheten en illusjon, derfor er det en dualisme mellom det materielle og guddommelige i hinduismen.
Hinduistene ser på verden som en helhet selv om India er sentrum av det. Hellige steder finnes overalt i India, for eks Himalaya som er både gud og fjell. Men uansett hvor hinduer flytter knytter de landskapet der til det hellige landskapet de er vant med, fordi etter hvert fjell kan ha den samme kvaliteten.

Menneskesynet i hinduismen ligner på mange måter som synet på verden. Mennesket fødes mange ganger og verden skapes mange ganger. Som verden har også mennesket en guddommelig sjel, som kalles for atman. Atman er som Brahman, upersonlig og uforanderlig og evig. Men kroppen, sanser og følesler er forgjengelig og knyttet til kroppen og det forgjengelige livet. Men det forgjengelige er ikke virkelig, men en illusjon.
I følge skapelsen i hinduismen ble menneskene skapt av kroppen til et urvesen. Prestene ble skapt av hodet. Herskerne og krigerne ble skapt av armene. Bøndene, håndverkerne og kjøpmennene ble skapt av hoftene og tjenerne av føttene. Et slikt syn innebærer at presteklassen ble gitt den religiøse makten, hersker- og krigerklassen ble gitt den politiske makten, mens klassen for bønder, håndverkere og kjøpmenn ble gitt den økonomiske makten.
Gjenfødelsen skjer ved at sjelen etter døden tar bolig i en ny kropp, enten menneske, dyr eller innsekt. Kroppen er bolig for den guddommelige sjelen, men menneskesjelen(atman) hører egentlig sammen med verdenssjelen, som kalles Brahman.
Frelsen oppnås når atman ikke lenger behøver å gjenfødes og kan forenes med Brahman. Et slikt syn innebærer at alle andre levende vesenerhar samme guddommelige sjel som menneskene og dermed er en del hinduer vegetarianere.


Den etiske dimensjonen :

Karma spiller en stor rolle i hinduismens etikk, hvor tekster kan vise til karmas betydning. Læren om moralen har mye å si for hinduistenes livsførsel. Karma betyr handling, men har flere betydninger: handling, handlingens følge, summen av alle handlingers følge og den lovmessige sammenhengen mellom handling og følge.

Karma brukes om selve handlingen, men hvis handlingen gir god eller dårlig karma bruker man den andre betydningen av ordet. Handlingene dine kan ha gode eller dårlige følger, som viser seg enten kort eller lang tid etter at man har handlet. Det kan skje i dette livet, men den karmaen man har når man dør avgjør hva slags gjenfødsel man får. Hvis du har god karma blir du gjenfødt i et høyere nivå i klasse og kastesystemet. Derimot fører dårlig karma til en dårligere gjenfødsel og du kan da bli et innsekt. Den som kan bli frelst er kun de som hører til en av de to øverste kastene og har god nok karma. Når du blir frelst blir sjelen din (atman) forent med Brahman etter døden og behøver da ikke å bli gjenfødt i en ny kropp. Men er du av en lavere kaste må du først bli gjenfødt i en av de to høyeste kastene før du kan oppnå frelse. Det finnes et unntak og det er frelsen som tilbys gjennom den tredje frelsesveien, kjærlighetens vei. Her settes handlingene og karma til side fordi Krishna lover frelse helt uavhengig av hvor god eller dårlig karma en person har.

Livet som hindu deles inn i fire stadier for hinduiske menn og som hører til de tre øverste klassene, og de får ulike oppgaver og etiske forpliktelser i alle stadiene. Det første stadiet er for å lære og innledes med den hellige trådens seremoni, hvor gutter i niårsalderen får en tvinnet tråd over venstre skulder og under høyre arm. De får også tildelt en lærer, guru som skal undervise guttene i hinduismens lære.
Bryllupet er det neste stadiet og er for å leve et familieliv. Mannen er først og fremst ektemann, far og forsørger. Arbeidsomhet, trofasthet og pålitelighet er viktig her.
Det tredje stadiet starter når du er femti og er for å trekke seg tilbake. Hovedansvaret blir overlatt til barna og man opptrer som rådgiver i familien. Man skal få tid til å tenke på frelsen.
Siste stadiet er for å søke frelse, noen bryter kontakten med familien og vandrer til forskjellige steder, som kalles en sanyasi. En slik person lever av det andre gir han og bruker selv all energi på å søke frelse.

Den sosiale dimensjonen:

Klasser og kaster i det hinduistiske samfunnet er basert på at menneskene ble delt inn i fire klasser og innebar at de tre øverste klassene fikk ulike former for makt i samfunnet fordelt slik: religiøs makt til prestene, politisk makt til herskerne og krigerne og økonomisk makt til de næringsdrivende: bøndene, håndverkerne.
Den fjerde klassen som var tjenerne, skulle ikke ha makt, men være til for de tre andre klassenes skyld. Slik fikk varnaene, de fire grunnleggende klassene, ulike sosiale roller. Det er hevdet at de fire klassene ble innført av arierne og at de selv utgjorde de tre første kastene, befolkningen som var der fra før havnet i tjenerkasten eller utenfor systemet.
I tillegg til de fire klassene finnes det mange andre kaster (jatier), de finnes det 3000 av. Kastene er sosiale grupper, som er regulert av regler som bestemmer for eksempel hvem man kan gifte seg med.
Innenfor renhet og urenhet, er det slik at de høyere klassene og kastene er mer rene og de lavere mer urene. Slike forestillinger er med på å begrense sosial omgang og ekteskap, fordi man må gifte seg innenfor sin egen kaste.
Men i dag er det forbudt å diskriminere på grunnlag av tilhørighet til klasse eller kaste. Kasteløse har oppnådd sentrale politiske stillinger som følge av demokratiet. Men kaste og klasse systemet gjelder på mange plan fortsatt, som begrenser for eksempel mulighet til å oppnå frelse på grunnlag av kastetilhørighet.
Systemet er også under press i dag, når urbanisering og andre sosiale endringer fører til at det blir stadig vanskeligere å opprettholde de skillelinjene som klassene og kastene forutsetter. Man kan komme i fysisk berøring med mennesker av lavere rang og dermed bli urene. Det er også protester fra de lavere kastene om å få likestilling som likeverdige.