Sunni:
De fleste muslimer hører til sunniretningen, i alt er det altså ca 85 prosent. Grunnen til at denne retningen ikke har blitt delt opp i nye konfesjoner, er en metode som ble utviklet på 800-tallet. Da la den lærde ahs-Shafi fram et forslag om en felles arbeidsmåte ved å utforme islams lære og lovregler fra fire kilder: Koranen, Muhammeds sunna (hadith), enighet og analogi.
Islams lære og lovregler ble formet ut fra fire kilder:
-Koranen som viktigste kilden, den var selvskreven, evig og uskapt.
-Sedvanen til Muhammed (sunna) skulle regnes som gjeldende for alle muslimer. Slik ble samlingen av Hadith-litteraturen til, hvor vi kunne være sikker på hva profeten hadde gjort og sagt.
-Hvis de troende var enige om noe, kunne denne enigheten regnes som en garanti for at man kjente Allahs vilje. Muhammed hadde sagt at hvis de troende skulle mene noe i fellesskap, kunne de aldri ta feil.
-Man kunne søke og løse nye problemstillinger i analogi med etablert lære. For eks ble narkotika forbudt, fordi i analogi med alkohol var dette forbudt.
Fire lovskoler ble utviklet innen sunnittisk islam, som arbeider ut fra de kildene som basis for den islamske loven, sharia. Lovskolene kan komme med ulike resultater, men allikevel har ikke dette ført til splittelse. Lovskolene er enige om 70 prosent av resultatene.
For de fire lovskolene finnes det en del moskeer som har undervisningslokaler. Men da må lovskolene anerkjenne hverandre som legitime uttrykk for islam, uansett uenighet.
Sjia:
Blant Muhammeds etterfølgere finnes sjias ledere og kaliftittelen opphørte og ble isteden kalt imam (leder). De tre første imamene var Ali, Hasan og Husain.
En imam ble sett på som en inspirert leder som kunne få og formidle ny innsikt, uavhengig tittel som profet. Slik ble fortellinger om de første imamene også tatt med i sjiaenes samlinger av Hadith.
Egne høytider har også blitt opprettet. Den mest sentrale er Ashura, hvor sjiamuslimene minnes slaget ved Karbala, hvor den tredje imamen Husain ble drept. Etter nyttår blir denne høytiden markert.
Men sjia ble etter hvert splittet opp i ulike retninger, som bakgrunn for at man ikke fant ut hvem den rettmessige imamen skulle bli. Av sin forgjenger skulle imamen bli utpekt, men hva som var forgjengerens vilje ble det noen ganger uenighet om.
Hovedretningen kalles tolver-retningen, fordi det stod fram tolv imamer. Etter at den tolvte imamen hadde tiltrådt, skjulte han seg umiddelbart. I begynnelsen snakket han med troende gjennom flere mellommenn, men den tolvte imamen har i over 1000 år vært skjult for offentligheten og uten kontakt med troende.
Denne retningen er statsreligion innenfor Iran og det finnes også i Irak og Aserbajdsjan.
Når imamene ikke fant ut hvem som var den sjuende imamen, ble det opprettet en ny retning kalt sjuer-retningen. Denne holder på Ismail og mener det er viktig at en del av islams lære blir formidlet ved hemmelig overlevering som kun de innvidde kjenner til. Denne retningen finnes på det indiske subkontinentet.
Sufismen:
Den islamske mystikken er navnet på sufismen. Den har sitt opphav som en reaksjon på de lærdes sterke fokus på å formulere den rette lære og rette lovbestemmelsene. Sufistene mente at menneskets indre forhold til guddommen var den riktige lære om religionen og derfor ble det lagt mest vekt på opplevelsesdimensjonen i forståelsen av islam.
Sufistene utviklet ulike former for meditasjon og denne skulle sende de i direkte kontakt med Allah, og forene dem med ham. De mediterte over Allahs navn og håpet på nær kontakt med Allah.
Blasfemi har vært anklagd hos de tidlige sufiene, fordi de fjernet grensene mellom mennesket og Allah. Al-Hallaj ble henrettet i 922 for dette fordi han sa at han var sannheten, noe som var et av Allahs navn og gjorde seg da guddommelig.
Sufismen ble mer akseptert med årene. Dette skal al-Ghazali, en professor i islamsk lære og jus få ros for. Han kom inn i en religiøs krise som førte ham i kontakt med sufismen. Han sluttet seg til sufismen og brukte livet sitt til å skrive om forholdet mellom islams indre vei (sufismen) og ytre vei (læren og pliktene). Han prøvde å poengtere at islam skulle praktiseres både på det indre og ytre planet. Slik at troende og ikke troende aksepterte hverandre.
Sufismen grodde i omfang og utviklet seg til å bli en massebevegelse med store sufimestre. De kunne samle mange disipler. Noen disipler ville lære alt fra sin mester, mens andre ønsket kun å ha del i velsignelsen (baraka). Mesteren bar på denne velsignelsen. Disiplene besøkte ofte mesterens grav etter hans død, noe som viser at de mente det fortsatt var mulig å nyte velsignelsen fortsatt.
De fleste muslimer hører til sunniretningen, i alt er det altså ca 85 prosent. Grunnen til at denne retningen ikke har blitt delt opp i nye konfesjoner, er en metode som ble utviklet på 800-tallet. Da la den lærde ahs-Shafi fram et forslag om en felles arbeidsmåte ved å utforme islams lære og lovregler fra fire kilder: Koranen, Muhammeds sunna (hadith), enighet og analogi.
Islams lære og lovregler ble formet ut fra fire kilder:
-Koranen som viktigste kilden, den var selvskreven, evig og uskapt.
-Sedvanen til Muhammed (sunna) skulle regnes som gjeldende for alle muslimer. Slik ble samlingen av Hadith-litteraturen til, hvor vi kunne være sikker på hva profeten hadde gjort og sagt.
-Hvis de troende var enige om noe, kunne denne enigheten regnes som en garanti for at man kjente Allahs vilje. Muhammed hadde sagt at hvis de troende skulle mene noe i fellesskap, kunne de aldri ta feil.
-Man kunne søke og løse nye problemstillinger i analogi med etablert lære. For eks ble narkotika forbudt, fordi i analogi med alkohol var dette forbudt.
Fire lovskoler ble utviklet innen sunnittisk islam, som arbeider ut fra de kildene som basis for den islamske loven, sharia. Lovskolene kan komme med ulike resultater, men allikevel har ikke dette ført til splittelse. Lovskolene er enige om 70 prosent av resultatene.
For de fire lovskolene finnes det en del moskeer som har undervisningslokaler. Men da må lovskolene anerkjenne hverandre som legitime uttrykk for islam, uansett uenighet.
Sjia:
Blant Muhammeds etterfølgere finnes sjias ledere og kaliftittelen opphørte og ble isteden kalt imam (leder). De tre første imamene var Ali, Hasan og Husain.
En imam ble sett på som en inspirert leder som kunne få og formidle ny innsikt, uavhengig tittel som profet. Slik ble fortellinger om de første imamene også tatt med i sjiaenes samlinger av Hadith.
Egne høytider har også blitt opprettet. Den mest sentrale er Ashura, hvor sjiamuslimene minnes slaget ved Karbala, hvor den tredje imamen Husain ble drept. Etter nyttår blir denne høytiden markert.
Men sjia ble etter hvert splittet opp i ulike retninger, som bakgrunn for at man ikke fant ut hvem den rettmessige imamen skulle bli. Av sin forgjenger skulle imamen bli utpekt, men hva som var forgjengerens vilje ble det noen ganger uenighet om.
Hovedretningen kalles tolver-retningen, fordi det stod fram tolv imamer. Etter at den tolvte imamen hadde tiltrådt, skjulte han seg umiddelbart. I begynnelsen snakket han med troende gjennom flere mellommenn, men den tolvte imamen har i over 1000 år vært skjult for offentligheten og uten kontakt med troende.
Denne retningen er statsreligion innenfor Iran og det finnes også i Irak og Aserbajdsjan.
Når imamene ikke fant ut hvem som var den sjuende imamen, ble det opprettet en ny retning kalt sjuer-retningen. Denne holder på Ismail og mener det er viktig at en del av islams lære blir formidlet ved hemmelig overlevering som kun de innvidde kjenner til. Denne retningen finnes på det indiske subkontinentet.
Sufismen:
Den islamske mystikken er navnet på sufismen. Den har sitt opphav som en reaksjon på de lærdes sterke fokus på å formulere den rette lære og rette lovbestemmelsene. Sufistene mente at menneskets indre forhold til guddommen var den riktige lære om religionen og derfor ble det lagt mest vekt på opplevelsesdimensjonen i forståelsen av islam.
Sufistene utviklet ulike former for meditasjon og denne skulle sende de i direkte kontakt med Allah, og forene dem med ham. De mediterte over Allahs navn og håpet på nær kontakt med Allah.
Blasfemi har vært anklagd hos de tidlige sufiene, fordi de fjernet grensene mellom mennesket og Allah. Al-Hallaj ble henrettet i 922 for dette fordi han sa at han var sannheten, noe som var et av Allahs navn og gjorde seg da guddommelig.
Sufismen ble mer akseptert med årene. Dette skal al-Ghazali, en professor i islamsk lære og jus få ros for. Han kom inn i en religiøs krise som førte ham i kontakt med sufismen. Han sluttet seg til sufismen og brukte livet sitt til å skrive om forholdet mellom islams indre vei (sufismen) og ytre vei (læren og pliktene). Han prøvde å poengtere at islam skulle praktiseres både på det indre og ytre planet. Slik at troende og ikke troende aksepterte hverandre.
Sufismen grodde i omfang og utviklet seg til å bli en massebevegelse med store sufimestre. De kunne samle mange disipler. Noen disipler ville lære alt fra sin mester, mens andre ønsket kun å ha del i velsignelsen (baraka). Mesteren bar på denne velsignelsen. Disiplene besøkte ofte mesterens grav etter hans død, noe som viser at de mente det fortsatt var mulig å nyte velsignelsen fortsatt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar